| Chapter 17 |
1 |
Min ånd* er brutt, mine dager utslukket; bare graver har jeg for mig. <* livskraft.> --
|
2 |
Sannelig, spott omgir mig på alle kanter, og mitt øie må dvele ved deres trettekjære ferd. --
|
3 |
Så sett nu et pant, gå i borgen for mig hos dig selv! Hvem skulde ellers gi mig håndslag*? / <* d.e. gå i borgen for mig, OSP 6, 1; 11, 15.> --
|
4 |
Du har jo lukket deres hjerte for innsikt; derfor vil du ikke la dem vinne. --
|
5 |
Den som forråder venner, så de blir til bytte*, hans barns øine skal tæres bort. / <* for sine forfølgere.> --
|
6 |
Jeg er satt til et ordsprog for folk; jeg er en mann som blir spyttet i ansiktet. --
|
7 |
Mitt øie er sløvt av gremmelse, og alle mine lemmer er som en skygge. --
|
8 |
Rettskafne forferdes over dette, og den skyldfrie harmes over den gudløse; --
|
9 |
men den rettferdige holder fast ved sin vei, og den som har rene hender, får enn mere kraft. --
|
10 |
Men I - kom bare igjen alle sammen! Jeg finner dog ikke nogen vismann blandt eder. --
|
11 |
Mine dager er faret forbi, mine planer sønderrevet - mitt hjertes eiendom! --
|
12 |
Natt gjør de til dag, lyset, sier de, er nærmere enn det mørke som ligger like for mig. --
|
13 |
Når jeg håper på dødsriket som mitt hus, reder i mørket mitt leie, --
|
14 |
roper til graven: Du er min far, til makken: Du er min mor og min søster, --
|
15 |
hvor er da mitt håp? Mitt håp - hvem øiner det? --
|
16 |
Til dødsrikets bommer farer de* ned, på samme tid som jeg går til hvile i støvet. / <* mine forhåpninger.> --
|